Veiledningspedagogikk eller arbeidstid?

– Skal vi glemme alt vi har lært om pedagogikk?
Det var en av kommentarene da PBL , studieverksted og veiledningspedagogikk skulle innføres i voksenopplæringa i OPUS Troms.
– Nei, svarte ansvarlig for opplegget, Svein Ivar Hansen, men vi må lære mer pedagogikk!

Selv om reform 94 og reform 97 ikke bare har åpnet for, men kanskje til og med forutsatt prosjekt som arbeidsform, har ikke dette gått inn i skoleverket ennå. Skolen er opphengt i sine gamle former, med timeundervisning, pensum og kateter istedet for teamundervisning, læremål og arbeidsgrupper.

Det finnes selvfølgelig unntak. Skoler har brutt opp gamle normer og prinsipper og innført nye. Der er gjennomgangstonen at de ikke vil tilbake til de gamle undervisningsformene. De melder at lærerne har en bedre hverdag, elevene har en bedre hverdag, og ikke minst: Elevene både arbeider og presterer bedre.

Likevel –sannhetsgehalten i disse solskinnshistoriene trekkes i tvil. For eksempel i et – av flere – leserinnlegg i Utdanning.ws:

“Forsøksvirksomheten er sentralt initiert og sentralt evaluert, og vi er vel neppe i tvil om hva sentrale myndigheter ser som et “ønsket resultat” av forsøksvirksomheten? Når vår ledelse aksepterer premissene for og “resultatet” av forsøkene, gjør ledelsen et valg. Dette valget er etter min mening ikke vitenskapelig, men ideologisk basert.”

Og det er ganske symptomatisk for debatten blant lærere (pedagoger) for tiden. Man begynner med å diskutere arbeidstid og fagforeningspolitikk, istedet for å diskutere pedagogikk, metode og skoleideologi først.
Så er det altså de umulige lærerne det er noe i veien med?

Mulig det, men de er langt fra alene om å bære ansvaret for manglende debatt. Reformene ble gjennomført, og skolemyndighetene regnet med at dette skulle skolen og lærerne ta på strak arm. Lærerkravet om ressurser til videreutdanning ble avspist med smuler som knapt rakk til seminarer om reformenes innhold.

Lærerutdanninga fulgte heller ikke opp, med nye forutsetninger har høgskolene bygd sin undervisning i pedagogikk på det tilvante.

Resultatet er heller nedslående. I en forskningsrapport fra Nordlandsforskning er en av konklusjonene:

“I prosjektarbeid har læreren en veilederrolle, som lærerne oppfatter som passiv og tilbaketrukket. Dette gir usikkerhet hos læreren, og hun eller han oppfatter at elevene kaster bort mye tid med å famle.”

Men veiledning er mer enn å være tilgjengelig for dem man skal veilede. En veileder skal sørge for at gruppen kommer inn på de riktige sporene, at den har realistiske ambisjoner, hjelpe til at det vesentlige vektlegges og det uvesentlige lukes bort, at alle i gruppen gjør sine oppgaver, og så videre.

Høgskolelærer i pedagogikk ved Høgskolen i Tromsø, Ansgar Fors, uttrykte seg slik på en konferanse i fjor høst:

“Dette er en krevende undervisningsform, som stiller store krav både til pedagogisk innsikt og personlig egnethet!
Veiledning krever at veilederen behersker og er forberedt på øyeblikkets pedagogikk – den episodiske, og den prosessuelle, som legger opp til å følge et løp, ei utvikling. Det setter store krav til læreren!”

Noen har klart det. Med entusiasme og iver har de kastet seg ut ” paa de 70 000 favners vand”, på tross av manglende midler til etterutdanning. Derimot har de vært flinke til å få tak i prosjektmidler, og brukt av disse til etterutdanning i pedagogikk og innføring i nye pedagogiske prinsipper.
Bør ikke lærerorganisasjonene ta fatt i denne problemstillingen først, i stedet for å diskutere hvorvidt bunden arbeidstid på skolen er en uting eller ikke?
Og bør kanskje Kristin Clemet avsette midler til en skikkelig runde med etterutdanning?

Copyright © 2014 Kunnskapsnettet.All Rights Reserved.